Nynorsk på godt og vondt

På ungdomsskolen gikk nynorsken veldig bra, så jeg hadde ikke noe særlig imot det å lære nynorsk på skolen. Men, personlig har jeg aldri vært noe særlig glad i nynorsk. Det at det lille landet Norge skal ha to skriftspråk, og at hele befolkningen skal lære begge variantene på skolen, er noe jeg ikke skjønner meg på. Men det er en annen sak, slik er nå reglene og det er det vi elever må forholde oss til.

Spørsmålet er hvordan jeg skal bli bedre i dette skriftspråket. Det finnes jo selvfølgelig flere måter å øke ferdighetene i nynorsk. Jeg kan starte med å lese bøker skrevet på nynorsk, gjøre nettoppgaver som utvider nynorskferdighetene mine, pugge reglene fra ungdomsskolen om bøying av ordklassene på nynorsk; listen kan bli mye lengre. Problemet er bare at nynorsk kun er èt av flere fag. Om man virkelig skal sette seg godt inn det, må man bruke en del tid. Og den tiden er det ikke alltid man har. Enten er det andre lekser, altså ting man må gjøre, ellers er det jobb eller trening. Å frivillig sitte hjemme og gjøre nynorsk, uten at det er relatert til en spesiell lekse, er noe jeg mener de aller fleste elever helst ville unngått, inkludert meg.

Det at det ikke er et avgangsfag før i 3. klasse tror jeg også har noe å si for innsatsen i faget. Det er en del fag som er avgangsfag i år, og det er nok i disse fagene elever først og fremst satser på å huke inn de gode karakterene. Ikke at man ekskluderer de andre, men rett og slett at man tenker på snittkarakteret sitt når man går ut av videregående, noe som er veldig viktig for fremtidig utdanning.